Trebåter i Oslofjorden

Jeg har alltid likt at ting og historier bevares for ettertiden. Det at det finnes en samling av gamle trebåter, er jo ikke annet enn en nødvendighet. Jeg tenker da først og fremst på fritidsbåter, i denne sammenheng. Selv om det fortsatt er noen igjen, begynner det jo å bli færre og færre av dem. Det at noen tar initiativ til noe slikt, synes jeg er prisverdig og ikke minst veldig viktig. Jeg visste ikke før nå nylig, at det finnes en samling og et museum for fritidsbåter brukt på Oslofjorden.

Tette et hull

Dette kan forstås på to måter, gamle båter kan jo ofte ha hull som må tettes. Men det var også et hull i historien, det fantes ikke noen samling eller dokumentasjon på privateide trebåter. I denne omgang, båter som er brukt på Oslofjorden fra Færder til Oslo. I 1991 ble det bygget opp en båtsamling i regi av Follo Museum, hovedsakelig med østnorske båt- og båtbyggingstradisjoner. Vi snakker om en samling trebåter på inntil 30 fot, hvor man tar for seg selve båten men også hvilke opplevelser folk har hatt med dem. Man kan jo selv tenke seg at det er mye historie bak hver eneste båt, som faktisk sorterer inn under kulturhistorie. Det finnes også båttyper i samlingen, også som ikke er bygget på Østlandet. Men kravet er at de skal ha vært i bruk her.

Tette et hull

Oslofjordmuseet

Dette er navnet på museet som huser båtsamlingen, det er et regionsmuseum for kystkultur for Akershus og Indre Oslofjord. Selv om samlingen kalles for «Trebåtsamlingen» finnes det spesielle typer plastbåter der også, men man så ikke noen grunn til å endre navn av den grunn. Hovedtyngden av båtene, er trebåter. Det er en kombinasjon av båter fra den opprinnelige Trebåtsamlingen, og noen båter som tilhører museet. Hovedtyngden er fra Trebåtsamlingen.

Mange minner

Jeg kan ikke la være å tenke på alle opplevelsene hver enkelt båt står for, her er det sikkert mye spennende å se tilbake på. Fra flotte sommerkvelder på fjorden, familiesammenkomster, kjærestepar, ferier, fisketurer, ja listen er uendelig lang. Jeg ser for meg midtsommer, bål og grilling. Man kjenner lukten av saltvann, og kropper som har badet hele dagen. Det er en slik midtsommerkveld man husker lenge, været er topp og man griller kanskje selvfisket middag. Teltet er slått opp og livet er ikke annet enn herlig, idyll på sitt beste spør du meg. Det er klart at dette er noe som må bevares for ettertiden, dagens båter er jo ikke i nærheten av å ha sjarmen til disse gamle båtene. I tillegg til de drøyt 100 båtene som museet eier, kommer også noen som er lånt ut av private eiere. Museet har i utgangspunktet stoppet med å ta inn flere båter, på grunn av blant annet kapasitetshensyn. Men som de selv sier, så vil de gjerne at folk tar kontakt med dem. Om man har en båt man ønsker å donere til dem, så kan det jo være en type de mangler eller som har en spesiell historie.