Det skjer stadig endringer i naturen, noen er til det bedre – men ofte er det dessverre motsatt. I Oslofjorden har det dukket opp et problem, det er ikke helt nytt – men sist sommer nådde det nye høyder.

Det første jeg tenker på når jeg hører Drammen havn, er store mengder biler. Svært mye av bilene som ankommer landet, kommer med skip til Drammen. Det finnes så klart andre type skip her også, men bilfrakt er det som trekker opp trafikken mest her. Hvordan var det før bilenes inntog tenker jeg.

Jeg synes det er fasinerende å se på livet under vann, jeg har aldri dykket men det er mye man kan se fra overflaten også. Sjøstjerner og maneter, slikt kan man jo ofte se fra bryggekanten også. Eller der det er klart vann, ser man mye bare ved å strekke seg over ripa på båten. Kan sitte slik i times vis og bare studere, småkrabber er litt artige da. Føler meg nesten som en guttunge igjen.

Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer nostalgisk enn en snekke som tøffer ut fjorden, jeg må igjen tilbake til mine guttedager i Oslo. Familien min hadde ikke noen egen båt på fjorden, men vi brukte ofte rutebåtene fra Vippetangen og Rådhusbrygga. Det var ikke rent sjeldent at vi møtte disse vakre båtene, lyden sitter fortsatt som spikret i hodet. Den gamle mannen som høflig hilste til oss som stod på dekk, eller kanskje det var skipperen han hilste på. Men fortsatt finnes det en del av disse båtene, men det blir færre og færre av dem.

For meg som opprinnelig er Oslo-gutt, er Oslofjorden noe helt spesielt. Norge har mange vakre fjorder, spesielt på Vestlandet. Oslofjorden kan ikke måle seg med de vakreste fjordene våre, men allikevel er det noe spesielt med denne fjorden. Tenker på alle de idylliske stedene langs fjorden, de flotte øyene. Mange av oss husker sikkert Kari Diesen når hun sang «Det hender så mangt på Hovedøen» Det kan nok hende hun hadde rett i det, Hovedøya der den ligger innerst i havnebassenget til Oslo.